Beanbag, eller saccosekk som den blir kalt i Norge, tok markedet med storm da den føste gang ble presentert på en møbelmesse i Italia i 1968. Selv om det tok noen år før den nye trenden kom til Norge, var det nye møbelet en enorm suksess for de italienske designerne. For dem som ikke måtte ha kjennskap til hva en Saccosekk er, kan den enklest forklares som en stor stoffpose fylt med polystyrenperler, tørkede bønner eller et lignende stoff. Produktet er et eksempel på det man kaller en “anatomisk stol”. Med det mener man at formen på stolen bestemmes av den som setter seg i den. Selv om det er designet for å være en stol, er det på grunn av sin amorfe natur ofte forvirret med en ottomans eller fotstol.
Historien
Saccosekken ble første gang introdusert i 1968 av tre italienske designere: Piero Gatti, Cesare Paolini og Franco Teodoro. Saccosekken ble designet i den italienske modernismestilen, en stilart som dukket opp i etterkrigs-Italia og var svært inspirert av ny tilgjengelig teknologi. Mange hevdet på denne tiden at designere gikk for langt i å introdusere ny teknologi til møbeldesign, og man har mange eksempler på italiensk modernismedesign som ikke var funksjonell. Saccosekken derimot, der traff de tre designerne en soleklar innertier.
Etterkrigsteknologi tillot en økning i produksjonsprosessene, og ved å introdusere nye materialer som polystyren var det nesten ikke måte på hva designere kom opp med av nye ideer. Ideen om masseproduserte varer laget innenfor en rimelig prisklasse appellerte til forbrukerne, og det skapte derfor behovet for en revolusjon i kreativitet og produksjonsprosess. En av de fremste designerne tidlig i den italienske modernismeperioden var Gio Ponti. Inspirert av modernismens kunstbevegelser skapte Ponti nye former for gjenstander. Med sitt asymmetrisk design tok han for seg gamle italienske klassiske design, og ga dem nye funksjoner og bruksområder. Gio Ponti var både hatet og elsket, men han var i en årrekke invitert til å fremmet italiensk design på kjente utstillinger som Milan Triennale.
Piero Gatti, Cesare Paolini og Franco Teodoro ble alle inspirert av sine forgjengere og spesielt Gio Ponti. Sammen kom de opp med designet av Sacco, den “formløse stolen”. Selv om det ikke var det første designet av en amorf stol i italiensk historie, var Sacco det første vellykkede produktet som massene trykket til sine bryst. Forgjengeren til produktet ble kalt “Blow”, og hadde en stor designfeil som gjorde at den ikke å kunne opprettholde sin form og oppnådde derfor aldri produksjon. Med sacco klarte de tre designerne å rette opp feilen, blant annet ved å bruke lær til eksteriør og høyere plassering. Det er verdt å nevne at bruken av skinn ikke var tilfeldig, da tekstilet var Italias nasjonale stolthet. Stolens målgruppe var hippiesamfunnet med sine ikke direkte konvensjonelle husholdning. I en epoke som var preget av hippiekulturen, deling av leiligheter og studentdemonstrasjoner, skapte Piero Gatti, Cesare Paolini og Franco Teodoro en stol som ville bli et ikon for perioden.
Som nevnt tidligere omdefinerte italiensk modernisme en rekke klassiske designmodeller til nye, mer funksjonelle produkter og saccosekkenens design er fortsatt det beste eksemplet for perioden. Dens lette vekt, fleksible natur og rimelig pris gjorde den perfekt for tiden. Et klassisk stoldesign vil fortsatt fungere som en stol uten brukerens deltakelse. Sacco derimot kan ikke fullt ut fungere som en stol uten brukeren, ettersom brukeren gir den den endelige formen. Takket være sin fleksibilitet kan objektet fungere som en stol, futon eller en pute.
Målet var aldri å designe noe mer enn en fleksibel stol, men bruksområdene for en saccosekk skulle vise seg å være langt mer enn de tre italienske designerne noen gang kunne forestille seg. Det var heller ikke mange som hadde forventet at et så fremtidsrettet design ville være med oss mer enn 40 år senere.